Det var utrolig hvor fort det hele faktisk skjedde: at det kom helt ut av det blå var overraskende. Det fantes ikke tid for en reaksjon, ikke noe tid til og komme seg unna for man ble fort låst fast. Det var ikke store deler av ulykken Mirielle husket, hun hadde satt seg inn i bilen for å kjøre hjem etter et modelloppdrag. Alt virket jo helt fint, at det skulle skje noe nå var veldig lite sannsynlig. Lyset ble rødt; gult - for deretter grønt. Lett tråkket hun på gasspedalen for å kjøre ut av lyskrysset men hun kom ikke lengre. Bilen til venstre for henne hadde et kort sekund ikke fulgt med på veien og kjørte rett i hennes side av bilen. Bilen ble kastet til siden; rullet rundt for deretter og lande på taket. Mirielle kjente et kraftig nakke sleng, store smerter i kroppen mens hun prøvde og ikke famle for mye frem og tilbake; i det bilen omsider landet på taket ble alt svart foran øynene hennes. Et sted langt unna kunne hun høre stemmer, fjerne stemmer som prøvde og få kontakt med henne men til ingen hell. ¤ På Sykehuset ¤ «I`m looking for a mister Meeks, first name Kieran» en mannlig lege dukket opp i åpningen til venterommet mens blikket hans studerte alle som satt der. Noen av dem med skuffende ansikt for at ikke dem ble ropt opp, han kikket mot mannen som reiste seg opp og kom mot han. «God day mister Meeks, I`m doctor Banner. Before I say anything, I need your signature here» han holdt fram en skriveblokk med et ark oppå med standard informasjon om pårørendes info. «After taking careful tests and examinations of Miss Shattuck, I can tell you that we found no signs of internal damage. Miss Shattuck was very lucky in this case, a slight concussion, broken wrist and some bruises here and there but all in all they both seem to be doing just fine» mens han sa dette hadde han blikket ned på arket i hånden, det ble en liten pinlig stillhet mellom de begge i det han kikket opp på Kieran som så overraskende på han i det han spurte om han hadde nevnt riktig når han sa `de begge` hadde det fint. Han smilte lett; «I think congratulations is the right word here. During the tests we took on Miss Shattuck, one of the tests came back positive. Miss Shattuck is with child, if I am not quite mistaken she is a month along. Room 202» han pekte nedover gangen før han gikk tilbake inn i rommet og ropte opp et nytt navn. Inne på rom 202 lå Mirielle bevistløs i sengen, armen hennes var allerede blitt gipset og hang i et støtteapparat fra taket. Hun var koblet til maskiner som ga henne væske og noe smertestillende. I tillegg til dette var hun koblet opp til en maskin som viste frem hjerteslagene til barnet i magen, skjorten hennes var dratt litt opp. «She is unconscious at the moment, pull the leash if she wakes up. Congratulations on the little one» sa en sykepleier som kom av rommet i det Kieran skulle til å gå inn.

Kieran hadde aldri vært så redd noen sinne. Å få telefon fra politiet om at den han elsket mest i hele verden hadde vært i en ulykke, var mental smerte han aldri hadde sett for seg. Det var ikke mye informasjon de kunne gi over telefon, bare at hun var i live når de fraktet henne fra stedet, og at han måtte møte opp på sykehuset. Det hadde ikke tatt ham mange minuttene å kjøre dit, men ventetiden på å få nyheter var lang. Det føltes ut som timer, dager før legen endelig kom ut, ropte navnet hans og gav ham relativt gode nyheter; og en bombe. Han stivnet med pennen i hånden etter å ha signert. "both..? " Spurte han skeptisk, i tro om at han hadde hørt feil. For det som føltes som hundrede gang den dagen skyllet en haug med følelser opp i ham. Glede, redsel på nytt for at barnet skulle ha tatt skade eller at Mirielle aldri våknet opp. "thanks... It will take som time to process, but as long as both will be fine, its fantastic news" han smilte forsiktig til legen; et dratt, slitent smil. Så satte han kurs mot rommet, fant det og gikk inn. Å se henne slik var vondt. Ingen kan forberede noen på å se en de elsker slik. Men vissheten om at legen var optimistiske holdt han i live. Han takket legen og satte seg ved siden av sengen , tok hånden hennes i hans. Noen salte tårer fikk renne fra øynene hans. "damn, how could this happen?" Han strøk henne rolig på hånden og armen, kjente hvordan kroppen hennes enda var varm, og slik måtte den forbli. Blikket gled opp mot skjermen hvor hjerteslagene til en liten spire kunne synes. Tenk at dette var deres barn, deres bevis på kjærlighet.

x Antall timer senere
Mirielle åpnet øynene så vidt, kjente hele kroppen hennes verke men uten og helt huske hva som hadde skjedd. Hadde det vært en slåsskamp, kunne ikke helt forstå det men når hun prøvde og tenke tilbake så var alt svart foran øynene hennes. Hun blunket et par ganger for å bli vandt til lyset før hun kikket rundt seg, hun var på et sykehus så noe måtte jo ha skjedd. Litt bortenfor fikk hun øye på Kieran som lå på en sofa og sov, det virket som han hadde vært der hele tiden. Et svakt smil kom frem i leppene hennes før blikket gled mot armen som hang i et støttesystem fra taket, brekt håndledd og lagt i gips: vel - det måtte jo ha skjedd noe veldig alvorlig men hva? Hun fuktet leppene samtidig som hun la seg bedre til rette i sengen, det var da først hun oppdaget den ekstra skjermen vedsiden av sengen hennes som viste hjerteslagene til.. dette kunne ikke stemme.. en baby? Den ledige hånden la seg forsiktig mot magen, kunne det virkelig være mulig at hun var gravid uten egentlig og vite det selv? Hun ble liggende stille mens hun stirret mot skjermen bare, noen tårer falt nedover ansiktet hennes samtidig som hun bet leppene sammen. Lukket øynene mens hun lyttet til hjerteslagene som fylte rommet, hennes barn - deres baby. Var alt i orden med barnet? Mirielle åpnet øynene mens hun kjente et svakt punkt av panikk stige i kroppen, hva hadde egentlig skjedd? «Kieran... hva gjør jeg på et sykehus?» hun kikket mot kjæresten i håp om at han våknet.